Psykisk???

For litt tilbake stod det en artikkel i avisen som lød; Bare 1 av 5 får ME-diagnose. Og videre står det; Nesten halvparten som ble utredet for ME, fikk en psykisk diagnose. Denne artikkelen kom til meg fra en nabo. Tanken bak er sikkert god, og jeg vil anta at det er ganske mange som leser artikkelen som vil tenke; "som jeg trodde, det sitter i hodet". Det er en skummel tanke, da de som virkelig sliter med ME av helt andre årsaker enn psykisk, fort kan bli dårligere av å ikke bli trodd. Da kan det gjerne gå utover psyken også for enkelte. Desverre er det sånn at veldig mange i dagens samfunn sliter psykisk. Livet er ikke enkelt og kan for veldig mange oppleves veldig tøft. I tillegg kan man føle seg helt alene om problemene, da de fleste ikke snakker så mye om sine problemer og vansker. Mange kan fremstå som ganske lykkelige og med et "enkelt" liv. Men i de aller fleste tilfeller tror jeg vi kan være enige i at det sjeldent er sånn. Alle og enhver sliter på sin måte med sine ting. Og alle går igjennom tyngre og lettere perioder igjennom livet. Håper at de som sliter våger å være ærlig med seg selv om at de gjør nettopp det, slik at de så tidlig som mulig kan få den hjelpen de trenger! Det er så utrolig viktig, da jeg har sett hvor galt det kan gå hvis man kun bærer det inni seg selv. All forståelse og omtanke for de som sliter psykisk! Jeg kan levende forestille meg hvor vanskelig det må være å føle seg mislykket, være deprimert, ha angst eller paranoide tanker osv! At man blir fryktelig sliten av sånt er lett for meg å forstå.
Når alt dette er sagt vil jeg bare avkrefte en gang for alle at det jeg sliter med ikke er psyken. Jeg har over flere år gått til psykolog i forbindelse med et veldig vanskelig samboerforhold. Der fikk jeg hjelp til å være sterk nok til å klare å komme meg ut av forholdet og stå på egne bein. Over mange år var jeg utsatt for et enormt stort psykisk press. Det ble allikevel i den anledning utelukket at jeg på noe måte slet med noe form for psykisk. Ingen depresjon eller annet, kun situasjonsbetinget usikkerhet og belastende. I årevis har jeg også vært til alle mulige utredninger og min diagnose ME ble satt av spesialist på nevrologisk avdeling på Haukeland (det samme gjelder migrenen og fibromyalgien). Etter at diagnosen ble satt der, var jeg igjennom en ganske omfattende utredning/behandling på ME-senteret på Nordås (tihørende Haukeland universitetssykehus). Her var jeg innom overlege, psykolog, sykepleier, fysioterapaut og sosionom. Også her ble det konkludert med at min situasjon ikke kunne behandles på annen måte enn med aktivitetstilpasning (unngå stress, ikke presse kroppen, hele tiden gjøre mindre enn det kroppen tåler og hvile ofte). Ingenting å bemerke på psyken der heller. ME'n som jeg sliter med er et resultat av kroniske infeksjoner i kroppen. Disse kroniske infeksjonene er noe jeg har fått påvist både gjennom blodprøver og gjennom mikroskopi av blodet. I hovedsak vil jeg tro at det er borreliose-innfeksjonen som jeg fikk i min ungdom, som har vært utløsende til det som til slutt ble ME. Jeg har også vært mye plaget med tydelige infeksjoner oppigjennom hele ungdomstiden min. Gjentagende halsinfeksjoner, der jeg til slutt fikk fjernet mandlene og kyssesyken har jeg også vært igjennom. Dette i tillegg til den svært tunge og belastende tiden jeg gikk igjennom i ettertid av infeksjoner har ført til ME. Og infeksjonene er fortsatt i kroppen min, kronisk. Uten at noen helt kan finne ut av hva som gjør det eller hvor det sitter. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at immunforsvaret mitt er helt totalt på bærtur! Jeg er utrolig takknemlig og glad for at psyken min er så sterk som den er. Til tross for det jeg sliter med så ser jeg på meg selv som lykkelig. Jeg setter stor pris på små ting og har alltid noe å glede meg over i hverdagen. Jeg er stort sett alltid smilende, blid og positiv til tross for at jeg kan være ekstremt utmattet og ha en del smerter. Det at jeg føler meg lykkelig betyr ikke på noen måter at jeg ser på livet som enkelt eller at jeg ikke til tider kan være lei meg og føle at ting er vanskelig. Heldigvis for meg er ikke smilet langt unna når jeg blir lei meg, tross mine utfordringer.
Håper dette innlegget kan være til hjelp for noen og at det var litt oppklarende i henhold til min situasjon.
Alle gode tanker og styrke sendes til de som trenger det <3