Jeg er så heldig, har veldig mange mennesker som bryr seg rundt meg og som så gjerne vil hjelpe. Det er så rart at man alikevel kan føle seg så hjelpesløst alene!
Jeg får av og til denne voldsomme følelsen over meg av å være forlatt. Fullstendig overlatt til deg selv i en stor og skummel verden. Det er mange rundt meg omtrent alltid, men der er ingen som holder meg i hånden, som leder meg den rette veien, som forteller meg at det jeg gjør er rett eller feil. Det må jeg klare alene, jeg må stole på meg selv, jeg må ta egne beslutninger og avgjørelser, jeg må kjempe mot hverdagens vanskeligheter og jeg føler meg alene.. alene mot hele verden!
Hvorfor er det sånn..? Alle de som er rundt meg, som alltid gjerne vil hjelpe.. -kanskje det blir gjort på feil måte?
Det er noe med denne forståelsen.. den følelsen jeg stadig sitter med; -mangel på forståelse. Jeg tror det er mye av det... de vil gjerne forstå og har gjerne et ønske om å forstå, men de forstår ikke likevel.. Ikke så lett å forstå dette! :p
~hilsen en litt forvirret liten meg~
Veldig godt beskrevet...guri hvor jeg kjenner meg igjen:(
SvarSlettKlem fra meg.